En rase for fjell og fjord – NRF på Horgesetra
Første gang det sto røde kyr på Horgesetra var sommeren 1952. Bestefar Einar hadde vært på avlsmøte i Drammen og kommet hjem med overbevisningen om at de gamle blandingsrasene måtte vike for noe bedre. «Disse røde,» sa han til kona Margit, «de gir melk som smører seg, og de står støtt i motbakke.»
De første NRF-kvigene ble hentet med lastebil til Prestfoss og drevet til fots opp til setra – en dagstur som ble starten på noe varig. Einar la merke til hvordan dyra tok fjellterrenget med en selvfølgelighet de gamle kuene aldri hadde hatt. De beitet høyere, gikk lenger, og kom ned om høsten i bedre hold enn han hadde sett før.
Opp gjennom årene ble låven bygd ut og forbedret, alltid med kuenes ve og vel i tankene. Det ble satt inn større vinduer for dagslys, gulvene ble isolert, og ventilasjon ble løst med den enkle oppfinnsomheten som kjennetegner Sigdal-bonden. Margit pleide å si at man kunne kjenne trivselen i fjøset på lyden – «når kuene tygger drøv i kor, da vet du at alt er som det skal være.»
I dag er det tredje generasjon som steller NRF-kyr på Horgesetra. Rasen har endret seg gjennom avl – blitt sunnere, mer fruktbar, enda bedre tilpasset – men filosofien er den samme som Einar tok med hjem fra Drammen den våren: godt dyr, godt stell, godt resultat. Og når sola går ned over Sigdal en sommerkveld og kuene vandrer opp fra bekken med fulle jur, ser det ut akkurat slik det alltid har gjort.